NORWAY

Sånn kjapp advarsel: å komme på alt jeg har lyst å skrive og å lage dette til en pent og oversiktlig blogginnlegg, er ikke mulig. Dere får unnskylde min fantastisk dårlige norsk og ta det med en smil : )) høhø

Da var jeg hjemme og kommet inn i rutinene mine igjen. Jeg har kommet over det første “Herregud, jeg er tilbake i Norge”-sjokket, og nå er ting begynt å nærme seg normalt igjen.

Da jeg først kom til Oslo skulle jeg spise all den norske maten jeg så, det har fort gått over. Jeg husker ikke engang hvilket norsk pålegg jeg liker… Må liksom spørre folk “går det ann å pakke disse to tingene sammen på brødskiva?”. Er sært altså! Maten har vært en av de tingene jeg har savnet mest. Er ikke sånn at jeg har sutret og ikke spis, men maten i usa har jeg egentlig aldri likt. (Ta det med ro – har spist masssse for det om….Vekta og jeg er uvenner for tiden!)

Det første som slo meg med nordmenn da jeg kom hjem var at vi var faktisk så frekke som folk skulle ha det til. Jeg gikk rundt i Oslo i tre dager og mumlet “Excuse you” til folk som dulta borti meg uten å bry seg om at det kanskje gjorde vondt; folk som sprang rett foran meg uten å tenke på at jeg kunne snuble pga dem og ikke minst: folk som holder døra oppe for seg selv for så å slippe den uten å tenke på at jeg er en halv meter bak dem og kommer til å få den døra klaska rett i trynet. Herregud altså. Åh, jeg blir også kjempeirritert hvis jeg nyser og ingen sier prosit til meg! Skjønner at jeg har blitt bortskjemt når det kommer til manerer, for i USA, da spesielt i sørstatene, er de fantastisk hyggelige.

Ellers var det ikke så spesielt å kommer hjem. Altså, det va godt å se venner og familie igjen og var nært ved å gråte da jeg kom på flyplassen, men da var jeg helt fri for tårer så unngikk det!

Så… Har jeg forandret meg? Klart jeg har. Jeg setter mer pris på den fantastiske naturen her oppe i nord, først og fremst. Gikk opp på keiservarden en av de første dagene jeg hadde hjemme, og ble helt satt ut av hvor vakkert det var der oppe. Ellers tror jeg at jeg har blitt mer rolig. Jeg orker ikke drama eller gossip eller noe sånt lengre, det var så deilig å ha et år uten. Skjønner det blir vanskelig å få til, men skal unngå alt sånt som best mulig. I tillegg har jeg fått mer perspektiv på ting, f.eks politikk og økonomi. Amerikanerne har et veldig annet syn på ting enn vi har og det har vært utrolig interessant å følge meg på hvordan en sak ble sett på i Norge og hvordan de så på den over dammen.

Var det verdt det? Ehm. JA. Kunne gjort det om igjen uten å blunke, og sannsynligvis er jeg tilbake i USA før jeg vet ordet av det. Før jeg dro var jeg redd noen av vennene mine ikke kom til å være her da jeg kom tilbake, men de var jo klart det. Har ikke mistet en eneste venn som jeg vet om, hvis noe har jeg fått bedre kontakt med de jeg hadde mista kontakten litt med. Så nå er jeg ikke så redd for å gjøre slike ting om igjen, for jeg vet at de som er verdt å være venner med kommer til å være her uansett.

Det er litt det også, når man først har fått smaken på den store verdenen som ligger der ute, da greier man ikke la være. Jeg har sett på å dra til Australia f.eks og litt sånn. Å være i Norge er flott det, og når familien bor her er det en selvfølge av dette kommer alltid til å være hjemme. Men det er så utrolig mye mer der ute som jeg vil se.